Det er en dårlig skjult hemmelighet at jeg trives mer enn godt i Jøsnesheia, det er nok grunnen for at det er så mange turer derfra også. Når det er sagt, er det mye å velge i her også med merkede turløyper, nærmest overalt. Denne gang skal vi til tre flotte punkt i heia her.
Vi starter med å gå utenom gården, ikke gjennom den, men bak. Etter et par grinder og et flatt gjorde, er det bare å se det i øynene, vi skal inn i en bratt motbakke. Går du litt på her blir du svett, det kan jeg love deg. Det dryppet godt fra nesen min oppover. Det er et par avsatser etter hvert, men tro ikke at du er oppe av den grunn, neida det er du ikke.
Ved skiltet over er vi kommet på høyden med Tausanibbå. Her går stien videre opp mot Herefjellet og Norda Høgaste, men vi skal ikke dit nå. Rundturen vår i dag gjør at vi kommer ned igjen derfra til dette skiltkrysset senere. Herfra er det kun noen få hundre meir bort til Tausanibbå, ca. 5 minutt å gå. Nåbbå svarte til navnet, det var helt taus.
Men vi skal videre. Vi fortsetter bare videre rett frem i forhold til hvor vi kom fra, østover i retning Fosstemmen. Men vi skal altså ikke så langt. Etter noen minutter dukker det etter hvert opp to mye skiltkryss.
Fra krysset her, går det bare oppover, helt til du er på toppen av Herefjellet. Hele denne delen av heia heter Herefjellet, men toppunktet har navnet «Norda Høgaste». Derfor er det dette navnet du følger mot. Snøen gjorde seg bare mer og mer gjeldene til høyere vi kom, men merkingen var overraskende grei å følge til tross for dette. Etter å ha forsert hele fjellet når vi opp til Norda Høgaste som ligger 690 mot.
Det er selvfølgelig skilt og postkasse her oppe også, det er klart, men dette står litt bortenfor, skjermet fra den verste vinden. Du vil også se at noen av skiltene lyder «Hardhausen», dette er en tilstelning som går hvert år 1. Pinsedag. Dette «løpet» går innom alle de fire store toppene i Jøsnesheia, hvor Gunlanuten er den aller høyeste. Vi skal ikke dit i dag.
Om du ser nøye etter på bilde over, ser du et tynt smalt skilt øverst hvor det står «Utsikt». Det leder deg bort snaue hundre meter til «Halvarskarsjuvet». Her stuper det bokstavlig talt rett utfor og ned i sjøen. Et magisk skue. Har du mindre barn med, så holder du et ekstra godt øye med dem her.
Når du står ved juvet her, ser du de røde merkene vi skal følge videre nedover, altså ikke mot postkassen du var ved, men motsatt nedover siden som går ut mot sjøen på vestsiden. Denne dagen var det i perioder så mye snø at det var nødvendig å ta noen støttesteg til siden, her og der, men det gjør ingenting. Broddene gjorde jobben de. Selv om jeg ikke lengre er tenåring, klarte jeg ikke å styre meg. På et punkt var det så bratt og mye snø, at der kastet jeg meg bare utfor. Man blir jo som barn igjen….
Herfra er turen ned, lik den vi gikk opp til dette punktet. Vi er nå så lavt kommet, at snøen er i ferd med å forsvinne. Det er kun sjarmørettappen igjen ned til Åsland nå. Den var bratt på vei opp, da er den det ned igjen også. Merkelig nok.
Da gjenstår det bare å takke seg selv for turen, selvskryt er velskryt som kjent. På bart føre uten snø, vil du klare deg med tre timer pluss/minus på denne runden. I snøen blir det litt mer. Vi målte runden til 6,7 kilometer. Høydeforskjellen lå på bunnpunkt 253 moh. og toppunkt på 690 moh.
Hvordan komme hit: Kommer du fra Stavanger, tar du ferja til Tau, kjører til Hjelmeland på RV13, og tar ferja over til Nesvik. 100 meter ovenfor ferjekaien tar du inn til venstre merket Skiftun. Denne veien følger du til skilt som viser opp til høyre, merket «Åsland». Kjør denne veien til endes og avtal med folk på gården der hvor du kan parkere. Masse skilter står her ved gården hvor turen starter.